Sangen, kjærligheten, litteraturen og livet

Jeg har alltid likt å lese, skrive og synge.
Tidlig fant jeg ut at alt egentlig dreier seg om historier, egne eller andres. – Historier som får liv, glød og dybde når de er godt fortalt, skrevet eller sunget. Jeg elsket å høre foreldrene og besteforeldrene mine lese for meg. Og jeg tenkte at én gang skulle jeg også lære meg hvordan jeg kunne fortelle godt, slik at andre kunne få glede av historiene mine.

Faren min, Olav Solberg, er professor emeritus i nordisk språk og litteratur. Mye av det jeg kan har jeg lært av ham. Men jeg har også hatt andre gode læremestre: Lektor Jon Bjones på Bø vidaregåande skole, som lot meg skrive dikt og historier i norsktimene. Han så alle elevene. Også dem som hadde skrivelopper i blodet. Og professor Bjørn Hemmer ved det som nå heter Universitetet i Agder! – Dit jeg kom som 19-åring for å ta norsk grunnfag! Vi studentene skjønte fort at Bjørn Hemmer antageligvis visste mer om Henrik Ibsen enn Ibsen visste selv. For en verden av historier han brakte oss inn i!

Da jeg tok nordisk språk og litteratur mellomfag ved Universitetet i Bergen, var jeg allerede ferdig utdannet siviløkonom fra NHH. Men litteraturen lokket mer. Historiene også. På Universitetet fikk jeg nye læremestre: professor Bjarne Fidjestøl, som fikk den norrøne litteraturen til å synge. Og professor Idar Stegane, som jeg ofte diskuterte med. – Blant annet om begrepet «kvinnelitteratur», som jeg syntes var diskrimenerende: Hvorfor het det ikke «mannslitteratur», liksom? Hva var greia? Så leste jeg Simone de Beauvoirs bok  Det annet kjønn og skjønte hvorfor begrepet nok var på sin plass. Det var en egen glans over de diskusjonene. Jeg glemmer dem aldri.

Så kom hovedfagstiden på Universitetet i Oslo – med kollokvier, teori i bøtter og spann, og ikke minst: lysende forelesninger med professorer som så de store sammenhengene. Gudleiv Bø var en slik formidler. Otto Hageberg en annen. Han kunne få en hvilken som helst tekst til å bli interessant. Han ga oss gullkorn å tygge på, og serverte oss gjesteforelesere med tyngde. «Jeg skriver bare bøker det bare er jeg som kan skrive», sa forfatteren Dag Solstad til oss studenter. Det er fremdeles noe av det viktigste jeg har lært om skrivekunst.

Skal du bli god til å skrive, bør du ha lest mye. Variert litteratur, bøker i mange sjangre. Selv var jeg så heldig å vokse opp i et hus fullt av bøker, og foreldre det gikk an å spørre til råds om det var noe jeg lurte på. Da jeg ble eldre, og begynte en profesjonell karriere som sanger og formidler, skjønte jeg fort at det også dreide seg om å fortelle historier. Det var derfor det var så viktig for meg å skrive mine egne sanger. Eie mitt eget uttrykk. «Gå bare ut på scenen og fortell historien», sa Ole Paus til meg en gang jeg bekymret meg for om stemmen holdt. «Drit i den der stemmen, bare fortell historien.» 

Jeg har mange å takke, Sven Ohrvik ikke minst. Han er pianist, arrangør, komponist og orkesterleder og ufattelig mye mer. Den aller beste metoden for å formidle historier fra scenen har jeg lært av ham: nemlig at jeg måtte finne min stemme, min måte å formidle på. «Du kan synge en sang på mange forskjellige måter», sa han. «Ingen måte er mer riktig enn andre. Når du finner ditt uttrykk, kan du gjøre en hvilken som helst sang til din. Og uttrykket flikker du på og utvikler resten av livet.»

Gjennom livet har jeg hatt mange roller. Jeg har vært sanger, journalist, tekstforfatter, hotellresepsjonist, lærer, høgskolelektor og siviløkonom. Jeg har skrevet artikler og sceneforestillinger, sanglyrikk og bøker. Og jeg har vært ryddejente, vaskehjelp, kaffekoker, økonomisjef og bookingansvarlig på mitt eget kontor. Jeg har gått på solide smeller. Vært full av angst og livredd for å gå ut døra. Men jeg har også stått på scenen foran 30 000 mennesker, opptrådt live på TV-sendinger med en million seere og arrangert mine egne turneer for publikum over hele Norge.

«Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv», sa forfatteren Nils Kjær. Alt vi opplever av mørke og lys gjør oss til den vi er. En trøst er at det kan komme gode historier ut av det. Og av og til: gode forfattere. 

Mange gode hilsener fra Veslemøy Solberg :-)
www.skrivekurs.no